Aldri tidligere i historien har Norge vært flinkere til å banke gjennom lover og regler fra Brussel, melder Aftenposten. Nye tall avdekker at Norge har fått på plass 99,8 prosent av EU-direktivene. Det tilser at det kun er tre direktiver av 1777 Norge enda ikke har tilsuttet seg. Dette burde være oppsiktsvekkende, ikke minst relatert til den sterke – og stabile – motstanden mot EU i Norge. Men kanskje enda verre; direktivene bankes gjennom på Stortinget uten at vi – folket – gis særlig informasjon. Både politikere og media forsømmer seg, noe også dagens reportasje er et bevis på.

Hvilke lover og regler er det egentlig regjeringen og Stortinget tilslutter Norge til i EU? Det er særdeles vanskelig å vite, da det ikke er særlig debatt om disse vedtakene. Min hypotese er at det norske folk, og de fleste journalistene, er særdeles lite oppmerksomme på hva Norge tilslutter seg av EU-direktiver fordi vi ikke er et EU-land. Men det som da overses er at Norge er tilsluttet EØS-avtalen.

EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Således er det forstemmende hvor lite oppmerksomhet denne avtalen gis. Som kjent for de fleste omfatter EØS-avtalen blant annet fri handel og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer. Interessant med dette er at førstnevnte (fri handel) har diverse begrensninger knyttet til landbruks- og fiskeprodukter, mens den frie bevegelighet (av kapital, tjenester og personer) har få begrensninger, til tross for at nettopp innvandringspolitikk og rett til opphold i et land er et av de mest betente spørsmål i de fleste landene som underlegger seg direktivene.

Således er dagens reportasje i Aftenposten en oppvisning i hvor lite interessant disse direktivene tilsynelatende er for Norge. Det heter her at hvert år blir 250 til 400 lover tatt inn i EØS-avtalen. Det er nye direktiver eller oppdatering av eksisterende lover. Videre påpekes at det nå er 1777 direktiver. De blir tilpasset lokale forhold når de tas inn i det norske lovverket, men intensjonen i direktivet må overholdes. I tillegg er det over 900 såkalte forordninger – eller forskrifter – som blir oversatt ordrett når de blir en del av det norske regelverket.

Hvis jeg ikke har fulgt dårlig med, var de siste ”EU-nyheten” at EU tvinger fram alkoholreklame i Norge, som nok (bra eller dårlig) ikke vekket engasjementet hos for mange av oss, samt at Høyre og Arbeiderpartiet nylig sikret at EUs datalagringsdirektiv (DLD) fikk flertall. Akkurat sistnevnte er, slik jeg ser det, nok et bevis for hvordan media unnlater å løfte frem en viktig debatt. DLD-debatten, som særlig foregår i internettsfæren, kanskje spesielt på twitter, preges av beinharde motstandere og ditto forkjempere. De av oss som ikke er helt sikre på hvilken side vi skal falle ned, gis ingen drahjelp. Man kan spørre seg; hvorfor har ikke norske medier løftet DLD-debatten høyere opp på den offentlige agenda? Er det ikke interessant at alle borgere i Norge, lovlydige som kriminelle, skal overvåkes?

Det er prisverdig at Aftenposten i dag synliggjør at Norge er en av de mest lydige i EU, ja faktisk den nest lydigste i EU, bare slått av Malta.

Samtidig som motstanden mot norsk EU-medlemskap er historisk høy, setter Norge ny rekord i å tilpasse seg nye EU-regler og gjøre som EU vil. Nye tall fra EFTAs overvåkingsorgan ESA, viser at Norge har fått på plass 99,8 prosent av 1777 EU-direktiver. Kun tre direktiver er ennå ikke innført. Det er det beste resultatet i EØS-avtalens historie, og Regjeringen med nei-partiene SV og Sp har bidratt til at Norge er blitt det nest beste landet i Europa til å tilpasse seg EU.

( … )

Sinke

For bare et par år siden var Norge EUs somlepave. Da hadde Norge kun klart å innføre 98,9 prosent av EU-direktivene innen fristen, og Norge klarte ikke å holde seg innenfor EU-målet om at somleprosenten skal ligge under 1 prosent. Da lå Norge på en 21. plass blant de 30 landene i EØS-området. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har tidligere gitt byråkratene pepper for å somle. De siste par årene har Norge redusert saksbehandlingstiden kraftig.

Den nye målingen viser at Norge har inntatt sølvplassen i Europa. Kun Malta er flinkere til å innføre nye EU-lover. Dårligst i klassen er Italia.

At vår EU-vennlige utenriksminister Gahr Støre har akselerert tempoet på innføring av EU-direktiver fikk vi et slående eksempel på for et par år siden – uten at media syntes å fange opp hva som egentlig foregikk. Dette var nettopp knyttet til innføringen av direktivet som omfatter fri handel og fri bevegelighet, det såkalte direktiv 2004/38/EF. Norge hadde ”somlet” med innføringen av dette direktivet, som ble sluttbehandlet ”først” i 2008. Men i sluttfasen av behandlingen av dette direktivet på Stortinget, der Per-Wlly Amundsen (FrP) var saksordfører, kom det en oppsiktvekkende dom fra EU-domstolen. Denne dommen, betegnet som Metock-dommen, gikk i korthet ut på at Irland ikke kunne nekte opphold til en illegal innvandrer da vedkommende inngikk ekteskap med en EU-borger. (Du kan lese saken her). Dette fikk Amundsen til å reagere, og han sendte således et skriftlig spørsmål til utenriksminister Støre:

Skriftlig spørsmål nr. 315. 24.11.2008



Fra representanten Per-Willy Amundsen (FrP):



For å bringe på det rene hvilke implikasjoner Metock-dommen vil få for praktiseringen av norsk innvandringspolitikk ovenfor tredjeland, kan det være nødvendig å utsette behandlingen av Ot. Prp. Nr. 72 (2007-2008) til over årsskiftet, og dermed også hjemling av direktiv 2004/38/EF i utlendingsloven. Mener utenriksministeren at dette på noen måte er problematisk for Norges relasjon til EU, eller er det viktige forhold som taler for at Ot.prp. nr 72 bør behandles av Stortinget før årsskiftet?



Og utenriksminister Gahr Støre svarer:



Direktiv 2004/38/EF ble vedtatt i EU 29. april 2004, og det hadde gjennomføringsfrist i medlemslandene 30. april 2006. Da drøftelsen om innlemmelse i EØS-avtalen trakk så langt ut at gjennomføringsfristen i EU var inntrådt, iverksatte Kommisjonen 27. oktober 2006 for annen gang i EØS-avtalens historie den såkalte ”artikkel 102-prosedyren” som i siste instans kan lede til suspensjon av berørte deler av EØS-avtalen. Det ble vist til at man sto overfor en viktig rettsakt i EØS-avtalens kjerneområde, og at det dessuten ikke var holdbart med forsinkelse når EU-medlemsland i lojal oppfølgning av EØS-avtalens intensjoner har gjennomført direktivet også med virkning for EØS/EFTA-borgerne. Det ble særlig vist til de lettelsene i saksbehandlingen som det nye direktivet innførte, og som EU-borgere ikke nyter godt av før de er på plass også i EØS-avtalen.



Etter at man hadde brukt de seks pluss seks månedene som sto til disposisjon før suspensjon inntrådte automatisk, ble man enige om innlemmelse, men med en felleserklæring som gjenga enighet om EØS-avtalens grenser mht. det saklige virkeområdet for bestemmelser om tredjelandsborgere. De bestemmelsene som ligger til grunn for Metock-saken, ligger klart innenfor det partene anså som EØS-relevant.



Kommisjonens bruk av ”artikkel 102-prosedyren” og begrunnelsen for bruken av dette virkemiddelet, tilsier at det ikke uten videre vil bli akseptert at Norge utsetter saken mer enn ett år etter vedtaket i EØS-komiteen og over to og et halvt år etter gjennomføringsfristen i EU. Fristen Norge hadde etter artikkel 103 for å innhente Stortingets samtykke er utløpt forlengst, og suspensjon av berørt regelverk vil kunne inntre med mindre EØS-komiteen skulle bli enig om noe annet.



I lys av dette er det Regjeringens mening at behandlingen ikke bør utsettes ytterligere.



Som jeg kommenterte da, gjentar jeg gjerne nå: ”To år på ettertid!? Fy og fy – her gjelder det å implementere – uansett konsekvenser.” Saken fikk for øvrig Amundsen til å trekke seg som saksordfører, som i seg selv er meget sjeldent, om ikke historisk, men media fanget ikke opp helheten i saken. (Du kan lese mer om saken her).

I dagens Aftenposten brukes ESA-president Per Sanderud som kommentator på at Norge er blitt en av de ”flinkeste i klassen”. Ledelsen i EFTAs overvåkingsorgan (ESA) består av et kollegium av tre, en fra hvert av de tre EØS EFTA-landene. Norges representant i ESAs ledelse, Per Sanderud, ble utnevnt som kollegiemedlem for en ny fireårsperiode fra 1. januar 2010, og som president de to første årene. Sanderud har hatt Brussel som sitt arbeidssted siden 2007, og før det har han en utpreget byråkratibakgrunn med erfaring fra Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet og Samferdselsdepartementet.

- Dette er den beste målingen noen gang. Det er bra for Norge og det er bra for vårt omdømme overfor EU-kommisjonen. EØS-avtalen er basert på at man innfører det man er blitt enige om, fremholder ESA-president Per Sanderud.

- Dette er ikke en øvelse i sadomasochisme. De fleste direktivene er ukontroversielle, og de har en god hensikt, mener Sanderud.

Det er to haker ved Sanderuds uttalelse: For det første må man bli enig om hva man er enige om, før man innfører det. Ved innføringen av direktiv 2004/38/EF ble det nettopp stilt spørsmål ved innholdet, men svaret fra innpisker Gahr Støre var ”tid”. I mine øyne er dette ikke betryggende. For det andre: Sanderud sier at ”de fleste direktivene er ukontroversielle”. Det er ikke de som er problemet, selv om jeg slett ikke er betrygget på at landene alltid har styring på hva som kan bli kontroversielt med tiden (jf. EU-domstolen), men hva med de direktivene som er kontroversielle? Aftenposten gir derimot Sanderud definisjonsmakt:

Kontroversielle

Han peker på at de direktivene som er mest kontroversielle og som det er mest debatt om i Norge nå, ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. For eksempel gjelder det datalagringsdirektivet og postdirektivet. Det er først når direktivene er tatt inn i EØS-avtalen, at ESA får i oppgave å passe på at de blir gjennomført.

Hvis det datalagringsdirektivet og postdirektivet som er de mest kontroversielle, ja, da etterlyser jeg fortsatt en bred offentlig debatt om disse. Deretter; hva med en rekke av de dommer som EU-domstolen har fattet og som får betydning for Norges mulighet til regulering av innvandringspolitikken? En ting er Metock-dommen, men hva med Toprak- og Zambrano-dommen? Toprak-saken handler om en særlig avtale fra 1980 mellom Tyrkia og EU, som ifølge domstolen betyr at ingen tyrkere kan behandles etter strengere krav enn dem som gjaldt da avtalen ble inngått for 30 år siden. I Zambrano-saken fastslår EU-domstolen at et land ikke kan nekte oppholdstillatelse til personer som forsørger små barn som er statsborgere i landet (og derav EU-borgere). Dette vil slik jeg forstår også gjelde Norge, nettopp fordi vi har implementert direktiv 2004/38/EF.

Men i Norge har vi ikke hørt om disse dommene, og deres eventuelle konsekvenser. Her handler det mer om slike ting som matsminke og tilsetning av vitaminer, Aftenposten skriver:

Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har det vært heftig debatt i Norge en rekke ganger om ulike EU-lover. Resultatet har hver gang blitt at direktivene er blitt innlemmet i EØS-avtalen, og Norge har lojalt innført dem – noen ganger med litt forsinkelse.

- Når ulike direktiver er blitt en del av EØS-avtalen, er Norge flinke til å gjennomføre dem, sier ESA-sjefen.

Banket gjennom

Regjeringen har blant annet fått på plass EUs kontroversielle regler om matsminke, tilsetning av vitaminer og medisiner i mat. Det omstridte tjenestedirektivet er også kommet på plass, til tross for rødgrønn dissens i Regjeringen. Den norske lovgivningen ble innført på rekordtid, nesten et halvår før fristen som var 1. mai i fjor.

Hva denne ”flinkheten” kan komme til å koste Norge, er det derimot ingen debatt om. Debatten går derimot høyt i Danmark. Der har blant annet folketingsmedlem Karen Jespersen (V) oppfordret til boikott av Zambrano-dommen og hevdet at EU undergraver nasjonalstatene, professor dr.jur. Hjalte Rasmussen oppfordrer Danmark til å utvise juridisk ulydighet overfor EU, politisk kommentator Ralf Pittelkow hevder at EU-dommer truer folkestyret, mens den nylige avgåtte integreringsministeren Birthe Rønn Hornbech i en kronikk i jp.dk har fastslått at det hele står om velferdssamfunnet, der diskriminering av egne borgere på bekostning av EU-borgere kan bli resultatet:

Som vort velfærdssamfund er indrettet i dag, kan det slet ikke modstå presset fra EU- domstolens skamridning af lighedsprincippet med diskrimination af egne borgere til følge.


( ... )


Skal vi overleve som nation og som folk, er vi helt afhængige af det store marked, der ligger lige syd for grænsen, og af det store verdensmarked, der rykker nærmere og nærmere. Danmark er ikke en ø i verden. Og Danmark har med vor lange demokratiske historie, den danske model på arbejdsmarkedet, den flade ledelsesstruktur og vore frihedstraditioner med stor omstillingsevne nedlagt i generne gode forudsætninger for at være i verdensklasse. Det afhænger helt af vor egen flid.

Vi er så helt klart i eliten, når det drejer sig om at have indrettet et trygt samfund. I denne regerings tid er der postet milliarder og atter milliarder ikke mindst i sygehussektoren. Kommunerne har, uanset hvad de selv påstår, aldrig haft flere penge. Ydelserne i den offentlige sektor, de mange sociale ydelser, som måske er verdens højeste, skaber tryghed og er med til at tiltrække den udenlandske arbejdskraft, som vi har så hårdt brug for, da vi ikke kan forsørge os selv.

Vi skal passe meget godt på vores velfærdssamfund. Men vi er nødt til at forstå, at ligesom vi er under stigende international konkurrence, hvad angår produktionen i den private sektor, som netop skal finansiere vort velfærdssamfund, så er velfærdssamfundet i sig selv under pres. Velfærdssamfundet er under synligt pres, ikke mindst fordi EU-borgerne, der udnytter den frie bevægelighed, får bedre og bedre rettigheder på grund af EU-domstolens afgørelser.

Det nytter ikke at forsøge at isolere udfordringerne til et spørgsmål om, hvor mange opholdstilladelser der gives i Danmark. Og det nytter slet ikke at forsøge at isolere udfordringen til at være et spørgsmål om familiesammenføringspolitikken.

Vi er nødt til at gøre os klart, at EU-retten, som den er formuleret af den aktivistiske domstol, i stigende grad får betydning for det danske velfærdssamfund, fordi EU-domstolens udvikling af rettighederne i stigende grad betyder, at EU-borgere (og EU-domstolen udvider i stigende grad denne ret for tredjelandsborgere) skal have de samme rettigheder, som borgerne i opholdslandet har.

Tilstedeværelsen af andre EU-borgere i Danmark betyder i stigende grad, at de skal have samme rettigheder som danskerne. Det lyder jo smukt og godt. Den danske kultur bygger i meget høj grad på en lighedsgrundsætning. Men skamredet betyder dette lighedsprincip, at det er de danske statsborgere, der har tjent Danmark i mange år, som risikerer at blive diskrimineret.

Jyllands-Posten har i den seneste tid med saglige artikler gjort rede for udviklingen i EU-domstolens praksis. JP bragte bl.a. 13/3 en fortræffelig oversigt over de ledende domme. Oversigten illustrerer på udmærket vis, at udviklingen kun går én vej. Domstolen hævder den frie bevægelighed, når det drejer sig om opholdstilladelser, men drager også i stigende grad den konklusion, at den frie bevægelighed betyder, at landene i højere grad skal ligestille egne statsborgere med den, der kommer til Danmark som led i den frie bevægelighed. Der slås hårdt ned på enhver hindring for fri bevægelighed. I den seneste EU-dom er kampen mod hindringer for bevægelighed strakt så langt, at børn født af tredjelandsborgere ikke bare selv har ret til at blive, hvor de er født som statsborgere, men også dermed skaber afledte rettigheder for forældrene, som slet ikke har opholdsgrundlag. For hvis ikke forældrene bliver i landet, så kan de små børn jo ikke klare sig og ville være nødt til at rejse hjem til tredjelandet sammen med forældrene. Sådan synes domstolen at tænke, og på lignende måde har domstolen også tidligere konstateret, at familiemedlemmer får afledte rettigheder fra f.eks. børn.

Hvad domstolen derimod aldrig tager stilling til, er hvilke konsekvenser domstolenes praksis får for de enkelte lande. Domstolen følger kun ét formål. Hvor danske dommere i høj grad også bruger den sunde fornuft som retskilde, så er EU-domstolen højt hævet over virkeligheden.

Derfor indser domstolen heller ikke, at den med sin stigende insisteren på unionsborgeres rettigheder er godt på vej til at diskriminere landenes egne borgere. Dermed tvinger domstolen landene til at drage konsekvenserne og indføre måske drastiske foranstaltninger. Ja, jeg vil påstå, at domstolen, hvis den fortsætter sin kurs, lægger en bombe under hele princippet om den frie bevægelighed.

Med det træge EU-system er der ingen grund til at tro, at de politiske instanser i EU foreløbig vil sætte domstolen på plads og skrue udviklingen tilbage. Det er i hvert fald ikke noget, vi har tid til at vente på.

Vi bør under alle omstændigheder tale åbent om udfordringerne i stedet for at stikke hovedet i busken eller trøste os med, at dommene ikke har betydet, at antallet af familiesammenføringer er steget.

Antallet af familiesammenføringerne er slet, slet ikke den største udfordring. Det er rettigheder for flere hundrede millioner EU-borgere, som i deres eget land slet ikke har de økonomiske rettigheder som i Danmark, der er udfordringen.

Den største udfordring læses i den sidste EU-dom, som tydeligt viser, at vi i stigende grad er forpligtet til at ligestille egne borgere med unionsborgere og de tredjelandsborgere, der efter EU-domstolens mening er berettiget til at benytte den frie bevægelighed.

Vort lille land kan naturligvis ikke leve af at udbetale meget høje sociale ydelser til enhver unionsborger, der betræder dansk jord og efter et måske kort ophold derefter rejser hjem med danske ydelser i lommen og med udsigt til dansk forsørgelse i kortere eller længere tid.

Den private sektor udvikler sig hele tiden. Den private sektor tager højde for de nye vilkår, som dels skærper konkurrencen, dels giver flere muligheder, hvis vi er dygtige nok og slider nok. En sådan dynamisk tænkning må vi også underkaste vort velfærdssamfund. Vi må udvikle for at bevare det gode.

Det er en fælles folkelig opgave at forstå, at det drejer sig om at bevare det velfærdssamfund, som flittige danskere i dag og tidligere har skabt, og at forstå, at det kræver nytænkning.

Optjeningsprincip for offentlige ydelser er en af vejene til at bevare vort velfærdssamfund i en ny verden. Men det er ikke nok.

Som vort velfærdssamfund er indrettet i dag, kan det slet ikke modstå presset fra EU-domstolens skamridning af lighedsprincippet med diskrimination af egne borgere til følge.

Det må stå klart, at vi ikke kan acceptere, at den skatteborger, der i årevis har bidraget til det danske samfund her i landet, eller som under udstationering for stat eller erhvervsliv har varetaget danske interesserer, skal behandles på samme måde som den, der lige er kommet til Danmark og aldrig har bidraget til samfundet og som måske rejser hurtigt hjem igen med danske sociale ydelser på lommen. Det er ren og skær diskrimination af egne borgere.

Vi har ikke tid til at vente på EU's politiske institutioner. Derfor må vi udvise rettidig omhu og sikre, at det samfund, vi har bygget op, ikke undergraves. Det kræver nytænkning. Opgaven kan løses.

Men i Norge skal vi klappe fordi ”vi” er så flinke og raske til implementere EU-direktiver?
Kilde http://www.rights.no/publisher/publi...6&tekstid=4761