Den dypt inne mellom fjellene beliggende gård Guddal ved det 3 km lange Guddalsvann, var i fordums dager enda mer enn nu omringet av skog, og besøktes på grunn av sin isolerte beliggenhet sjelden av fremmede.

Ved reformasjonens innførelse var den derfor et meget bekvemt tilfluktssted for de katolske prester, som ikke vilde anta den nye lære, og her holdt de sig skjulte like til sin død. De holdt gudstjenester efter den katolske ritus under 3 kjempestener, som fremdeles ligger således, at de danner en rummelig hule, og kalles ennu den dag i dag "Kirken i Guddal".

Gårdens eier, vår helts far, var en ivrig katolikk, og ve den prest eller øvrighetsperson som dristet sig til på hans eiendom å forkynne den nye lære. De avsatte prester eller munker stod ennu, i mange år efter reformasjonens tvungne innførelse, i folkets øine som de rette ordets tjenere, og kirken i Guddal, med dens katolske attributter, hadde i mange år langt større søkning enn kirken på Bø, hvor de protestantiske prester på en fanatisk måte preket "korstog" mot de "fordømte papister", og derved pådrog sig mengdens hat. Et par av disse skal derfor efter sagnet ha fått en så alvorlig påminnelse av de forbitrede bønder, at de fant det rådeligst å rømme, mens to eller tre av dem formelig blev drepte. Sogndal var derfor i henved 100 år ikke sjelden uten prest, og de prester, som den danske regjering sendte, var som oftest uvidende, rå voldsomme og drikkfeldige.

Under disse kirkelige forhold vokste vår helt opp. Hans egentlig navn var Jon eller Jo, og tilnavnet "Pytten" erholdt han efter et munnheld. Hans far var allerede en gammel mann da Jo blev født. Han giftet sig sent, og barnene var døde efterhånden. Jo blev således det siste og eneste gjenlevende barn. Selvfølgelig var begge foreldrene enige i å forgude den håpefulle pote, der således tidlig blev vant til å beherske sine omgivelser og til å gi sine lidenskaper frie tøiler. Da Jo som neppe nogensinne blev ordentlig døpt, var 6 år, døde faren efter et basketak med en bjørn, og nu hadde moren kun å rette sig efter sønnens ønsker. Tidlig stor og sterk blev han snart en Esau, som tilbragte største delen av sitt liv på jakt, og allerede i sitt 14. år gav han sig i kast med skogens konge. Om gårdsdriften bekymrede han sig ikke stort. Derimot la han meget vinn på å utdanne sig som en dyktig smed for å kunne ha skarpe våpen til rådighet.

I grunnen var Jo av naturen en meget begavet ung mann og ikke ond; men en forfeilet opdragelse og tilstøtende omstendigheter gjorde ham til det han blev. Efter sin mors død, da han var 23 år gammel, forlovede han sig med en bra og vakker ung pike, Thora, "Mydlands-Rosen", og da Jo også var en rask og gjev gutt i gode kår, syntes den lyseste fremtid å tilsmile de unge. Brylluppet var alt bestemt, da der plutselig trakk op over deres hoder et uvær der hadde de sørgeligste følger.

Fogden i sognet, en gammel vellystling, hadde nemlig kastet sine øine på "Mydlands-Rosen" og forlangte henne til sig. Hun nektede naturligvis; men så stor frykt hadde det danske åk allerede da tilranet sig, at faren mente at det ikke gikk an å sette sig til motverge mot fogden. Da Jo fikk nyss derom, sendte han bud til fogden og lot si at Thora var hans brud, og hvis han tenkte på å bruke makt, vilde det gå ham ille. Fogden blev rasende og innfant sig på Mydland med 2 svenne. Her hadde også Jo innfunnet sig, forskanset sig og lukket til døren. Da fogden kom til døren, ropte Jo dem i møte: "Den første som trenger inn her er dødsens!" Ikke desto mindre forsøkte svennene å sprenge døren. Da skjøt Jo gjennom et hull i denne og traff den ene av svennene i leggen så blodet randt; men såret var ikke farlig, og pleiet av Thoras mor kom han sig snart. Fogden truet med en fryktelig hevn, men tok dog med sin annen ledsager til bens. Jo innhentede dem, skjøt både fogden og hans ledsager og begravede likene i en stenur. Folk ledte lenge efter den savnede fogden og hans svenn, men først mange år efter blev deres lik opdaget ved et tilfelle.

Imidlertid varte det en tid før den nye fogd ankom, og i dette mellomrum hadde Jo og Thora bryllup. Fogden og hans følgesvenns drap tyngede ikke synderlig på hans samvittighet; ti han betraktede det kun som selvforsvar. Det første den nye fogd foretok sig var å stevne Jo "til Thinge". For den første beskyldning, mordforsøk på fogdens ene knekt (på Mydland), blev han frikjent, da han varskoede på forhånd, og mot innbruddsfolk hadde man rett til å forsvare sig; men med den annen sak, nemlig å ha vært årsak til fogdens og hans tjeners død, gikk det ikke så lett, og han blev derfor for dobbelt og forsettlig mord dømt til å ha sitt liv forbrudt. Han skulde derpå belegges med "jern" og settes fast for senere å henrettes; men dette var nu ikke efter hans smak; han rev sig løs fra dem, der vilde gripe ham, trakk sin kniv og banede sig vei gjennom mengden. Alle trakk sig tilbake, og stolt som en løve forlot han retten; han visste ingen turde komme ham nær. Hverken den avdøde fogd eller overhodet de danske embedsmenn var yndet av almuen, og Jo var en mann med ualmindelige krefter og i besiddelse av egenskaper, som gjorde ham til en fryktelig fiende.

Sagnet forteller, at man sendte bevebnede folk op til Guddal for å arrestere ham; men han hadde sine spioner der alltid underrettede ham om når der var fare på ferde, og han var aldri å treffe hjemme. Saken var, at han hadde et lite tilfluktssted, som ingen uten hans hustru kjente, nemlig en hule bakenom huset. Denne hule hadde blott et lite hull rett ned i jorden som nedgang, og det lå så skjult under en busk, at ingen fremmed kunde opdage det. For enn mer å sikre sig for uventet overfall hadde han i det nordre hjørne av stuen, hvis golv bestod av tilstampet muld, gravet en underjordisk gang, der tillot ham å krype fra huset til hulen nårsomhelst og vende tilbake når det var beleilig. Dette smutthull frelste flere ganger hans liv, og hans gåtefulle forsvinnen derigjennom bidrog i høi grad til å bestyrke den allerede i forveien utbredte tro at han stod under gode eller onde ånders beskyttelse.

Så godt nu Jo kunde le i skjegget, når hans efterfølgere på denne måte måtte vende tilbake med uforrettet sak, blev han dog kjed av dette skjuleliv, på samme tid som hans dristighet økedes, hvorfor han bestemte sig til å optre aktiv og inngyde sine forfølgere skrekk. Til den ende opførte han brystvern her og der mellom huset og vannet, gjorde sine våpen og geværer i stand for å forberede sig mot angrep. Det varte heller ikke lenge før et sådant fant sted, hvorved endog en av motstanderne blev drept, og disse måtte da vike tilbake, idet de sa: "Mot Guddals-djevelen kan ingen kjempe."

Jo blev nu erklært fredløs, og der blev satt en pris på hans hode. Da han hørte dette storlo han og sa: "Pytt, ikke annet! nu skal så menn flere bli fredløse:" Øvrigheten lot imidlertid efter denne bekjentgjørelse saken gå sin egen gang, og tenkte at en av sognets folk nok vilde fristes til å ta livet av ham. Jo fikk nu friere hender, så han kunde gå på jakt og tjene lidt. For sine naboer var han ikke bange, ti han visste de nærede en overtroisk frykt for ham. Ikke desto mindre blev der en gang skutt på ham midt i den vilde skog, og da han i gjerningsmannen gjenkjendte en av sine beste venner, var der noget, der likesom brast i hans hjerne; han satte i en avsindig latter og stønnede: "Også du! pytt! pytt!" hvorpå kniven satt i den annens hjerte. Fra den dag blev Jo et rent uhyre, ikke ulik den i våre dager så beryktede Jack the Ripper. Ja, selv mot sin elskede Thora nærede han mistanke, og en gang bandt han en strikke om sin den gang allerede voksne datters hals for å gjøre det av med henne; men moren kom plutselig til stede og frelste datteren fra døden.

Jo, som efterhånden fikk navnet "Pytten i Guddal", på grunn av sin stadige gjentagelse av ordet "pytt", innrettede sig i denne tid som en ekte stratenrøver. Han hadde flere skjulesteder og byttede stadig opholdssted; sitt hjem besøkte han kun av og til. Hans fornemste røverplass var ved "Tellnesveien", ikke langt fra "Odrevannet", hvor han lå på lur, plyndrede og drepte folk og begravede dem i myrene rundt omkring; men han forstod så makeløst å narre rettens folk, at de aldri fikk fatt i ham. Dog en gang måtte han bite i gresset. Han omringedes av en flokk på et høit fjell. I øieblikkets ophisselse dømtes han til å kastes ned fra fjellet, og dommen utførtes uten ophold. "Pytt! pytt!" lo han, da fire mann grep ham i armene og benene; "nu får jeg himmelvipp." Så tenkte de å være blitt ham kvitt; de så ikke engang efter ham.

Men Jo døde ikke denne gang og fikk ikke døds-skade heller. Han falt nemlig i et tykt, tett og sterkt eketre, fikk tak med hendene og blev sittende nokså kjekt. Visstnok var han forslått, og visstnok sat han høit mellom himmel og jord; ti eketreet var vokset ut av en revne midt i fjellet. Men allikevel tapte han ikke motet. "Pytt! pytt! lever jeg ennu, så er det verste overstått!" sa han. Han betraktede fjellrevnen nøiere, og efter å ha kravlet ned av treet, lyktes det ham gjennom denne å komme ned på den flate jord. Han vaskede blodet av sig i en bekk og listet sig usett gjennom skogen til sitt hjem, hvor han fortalte Thora om sin ufrivillige luftreise.

Ryktet om "Pytten"s død ved å falle fra en fjelltopp – så fortaltes det – gikk som en løpeild viden om, og det lettet hjerte på hver eneste kvinne og mann i flere omliggende bygder. Noen av hans mordere kunde ikke avholde sig fra et par dager efter hans formentlige død å besøke stedet for å finne liket. Til deres ikke ringe forundring fant de mange blodpletter på fjellveggen og på stenene omkring, men selve legemet fant de ikke. De trøstede sig da med den tanke, at ulve eller andre rovdyr hadde fortært ham. Samtalen dreiede sig nu i nogen tid nesten utelukkende om "Pytten" og hans endelig.

Jos fall fra fjellet var dog ikke gått av uten men, men han blev omhyggelig pleiet av sin opofrende og dypt sørgende hustru. Han kom sig litt efter litt i legemlig henseende, men gjenvandt dog ikke på langt nær sine forrige krefter. I åndelig henseende var han nesten fjollet. I sin vildelse talte han i ett vekk om alle sine mord og røverier, som han anså for å være sande heltegjerninger, og Thora blev så forferdet at hun turde ikke være alene med ham. Således hengikk flere uker, og ingen uten hans egen familie ante at han var blant de levendes tall. Men da kom det plutselig som et tordenskrall: "Pytten lever!" En vandringsmann hadde nemlig på fjellet ovenfor Guddal funnet to avklædte og fryktelig lemlestede kvinnelik. Tanken førte straks hen til "Pytten" som gjerningsmann, og den gamle overtroiske formening, at han var en varulf og en udødelig, gjorde seg gjeldende med fornyet styrke. Kvinnene korset sig og anropte Jomfru Maria og deres gamle helgener, og selv sterke menn turde ikke gå ut alene i mørket. Denne redselstid varte kun kort, men imidlertid lenge nok til å bevege den velmenende, men noe innskrenkede og uvitende prest til offentlig i kirken å be Gud om befrielse fra "dette uhyre", "denne djevel i menneskeskikkelse", "denne løsslupne varulv" o.s.v., og menigheten hørte meget andektig og sønderknust på denne bønn.

Opløsningen på gåten kom dog snart og fra en uventet kant, nemlig fra "Pytten"s egen kone, Thora. Hun kom en dag til presten og fortalte, at hun og barnene nu hadde rømt fra Guddal til sin familie på Mydland, da Jo var blitt aldeles gal, og barnene turde ikke lenger være sammen med ham. Hun fortalte da hvorledes Jo var blitt kastet ned av fjellet, hans sår, feber, hjernerystelse og galskap, samt hvorledes han bar sig ad for å drepe de to siste ofre. Dette var to unge piker, som i snedrevet hadde forvildet sig, og som om kvelden av en hendelse fant ned til Guddal. De kjente ikke Jo, som sat i stuen da de kom inn. Da de hadde satt sig, kom Thora med mat og drikke og bad dem til bords. De begynte å spise, men Jo så på dem med noen stygge øine og fremtok to kniver som han begynte ivrig å bryne på. Da måltidet var endt, blinkede Thora til pikene og fikk dem med sig ut. Da de alle tre kom til broen, som førte over bekken tett ved huset, hørte de noe bulder i stuen; det var Jo som kom farende ut og ropte: "Thora hvor er du og hvor blev jentene av?" Hun svarte ikke, men hvisket til pikene: "Mannen er gal, han kan gjerne drepe dere; gjem dere under broen og ligg stille til jeg varsler dere!" Hun fikk dem ned og således nogenlunde skjult. Atter ropte Jo: "Thora, hvor er jentene?" "De går nu op Kleven, de vilde ikke være her i natt; månen står nu snart op, så de finner nok veien hjem; nu er det jo klarere." "Du lyver!" skrek han, sprang inn, tok noen fyrstikker, tendte ild på dem og kom ut igjen. Han lyste og ledte rundt omkring, men fant ikke pikene, uaktet han gikk over broen flere ganger. Trett av å lete gikk han inn igjen i huset; men med den hos sinnsforvirrede ikke sjelden forbausende kløkt ante han at hustruen hadde narret ham. Han åpnet døren på klem, hørte at noen hvisket og småsnakket borte ved broen, så også tre mørke skikkelser gli henover sneen og visste nu nok. Han forstod, at hans datter Randi skulde følge med et stykke på veien, og så la han sin plan. De gikk efter den tids skikk tidlig til sengs og sovnet snart inn. Kun Jo blev våken, og da han hadde forvisset sig om, at alle sov fast, stod han stille op, tok de to omtalte kniver og hastet ut. Han betrådte derpå en smal sti, som førte han like op på fjellet; der var ytterst farlig å gå selv om dagen; men Jo kom heldig fram, og derved fikk han forsprang for pikene, som måtte gjøre en stor omvei. Skrånende over den ham velkjente fjellvidde ankom han snart til den vei pikene benyttede, og så straks efter om det var fotspor i sneen; da han ingen sådanne kunne opdage, satte han sig rolig i skyggen av noen stener og ventet til hans utkårne slaktofre kom forbi. Som en tiger overfalt han dem; først ett og kort efter et annet kvalt skrik, og det hele var forbi med dem. Han rev nu klærne av dem og sønderhakkede derpå likene på en grusom måte, samlet klædningstykkene i en bylt og ilte hjemover den samme vei han var kommen.

Randi hadde imidlertid fulgt pikene til de kom på kjent vei, og vendte så tilbake. Ved sin hjemkomst merket hun farens fravær, hvilket engstede henne så meget at hun måtte vekke moren. Denne blev også svært beklemt, og begge ventet i bange anelser på hva de vilde få høre og se.

Henimot morgenen kom Jo, blodig og fel, med en bundt under armen. Moren falt besvimt om, datteren utstødte et jammerskrik, men Jo lo vildt og sa: "Skrik ikke så! Klær, pene klær til dere begge to. Pytt, det gikk som det var smurt! Pytt! pytt! nu skrike?"

Samme dag tok han bort over isen; de så ham ute på vannet, og så tok Thora barnene med sig og forlod Guddal.

Da hun hadde fortalt dette for presten, stadig under en tårestøm, blev denne både skamfull og forskrekket. Han meddelte øvrigheten de siste begivenheter og anmodet om dens bistand. Snart efter ankom en militær befalingsmann, og der anstilledes en formelig klappjakt efter "Pytten". Denne gang kunde de gjerne ha spart sig umaken; ti Jo forsøkte ikke i fjerneste måte å flykte. Han sat alene i den kolde stue, vanviddets ild lyste av hans øiner, da høvedsmannen og nogle av de bevebnede bønder trådte inn. "Pytt! pytt! ingen å finne, alle borte" "Nu må du følge oss, Jo, eller Pytten, som du kalles!" sa anføreren. "Følge med? ja gjerne det; finne ingen Thora og de andre. Pytt, jeg fryser så!"

Han blev nu lagt i lenker; da lo han og sa: "Det var tung stas." Han førtes nu til tingstedet og forhørtes. I sin forvildede tilstand fortalte han alle sine forbrytelser, ja la visstnok noen til; ti han syntes, det var greit, når "folk korset" sig under hans gruelige beskrivelse av de rystende bedrifter.

Langt om lenge kom dommen fra Danmark; den lød på, at "den fele morder og stratenrøver skulde sønderslites av fire hester, og nettopp på det sted, hvor han myrdet de to siste piker, og hans legeme deretter begraves tett ved." At han var sinnssvag tilskreves djevelen, og blev ikke regnet ham til undskyldning. Dessuten skulde han iallfall lide for de forbrytelser han begikk mens han var normal, stod der i dommens premisser.

På en bestemt dag blev da Jo transportert op på høifjellet for å lide sin straff. Han var stille og rolig; ti tross sin galskap forstod han at noget ubehagelig var i vente. En mengde folk hadde samlet sig for å se på dette barbariske skuespill, og noen var endog så smakløse, at de spottet ham for å behage de danske autoriteter der i høitidsdrakt var tilstede. Dommen blev med stor patos oplest. "Pytten"s hender og føtter blev så fastsurret på behørig måte til "droget" som hestene var forspendte, og så blev gitt signal til å trekke, de to heste den ene vei, og de to andre den motsatte. Da ropte Jo: "Pytt! pytt! nu strekker de livlorten ut!" Hestene vilde forunderlig nok ikke ta riktig i, de liksom skammet sig over sin uhederlige misjon. For nu å gjøre en ende på denne pinlige situasjon, befalte den fornemste øvrighetsperson, at når han hadde talt til 10, skulde hver av de 4 menn plutselig gi sin hest et piskeslag. Dette skjedde, og følgen blev at Jo blev delt på en så fryktelig måte, at de fleste tilskuere måtte vende sig bort fra det gruopvekkende syn hans parterte legeme frembød.

Men "Pytten" blev fra nu av en helt i folks øine, og hans forbrydelser blev nesten regnet ham til ære. Om enken og barnene vet sagnet lite å fortelle. Hun siges å være tilflyttet Guddal, men besøkte ikke sjelden sin avdøde ektefelles grav oppe på fjellhøidene. Hun lo aldri mer.

At "Pytten" virkelig har vært til, synes å fremgå med visshet av de ennu kjente og benyttede stedsnavn: "Pyttehulen" i Guddal, "Pyttehullet" ved Odrevannet, "Pyttemyren" og "Jofletta" på høifjellet m. fl.; men formodentlig er hans liv blitt utstyrt med flere bedrifter enn han utførte, likesom og flere av dem i høi grad gjennom tidenes løp har fått et tilsnitt og en form de ikke fra først av hadde.

[S.N.Wisted -anm. Guddal er ikke nevnt i manntallene fra 1519 eller 1521 og ligger vel fremdeles øde etter svartedauen. Gullik Gudall er første mann vi finner nevnt i kildene i 1603), og er første gang jeg har støtt på Guddal-navnet. Så har Jo eksistert, er det nok en god stund før reformasjonen i 1537.]

Sagnene om "Pytten" er nu nærved å dø ut, idet ingen av den yngre slekt kjenner noget til dem. Muligens det foranstående korte utdrag vil bevare dem fra fullstendig forglemmelse.

(Meddelt av kirkesanger Bie i Sokndal.)

Kilde http://www.sosialklubben.net/~snw/pytten.htm