Astrid Holm Hermansen sier at Sælid gård, barndomshjemmet hennes, er laget for en annen tid. Økonomien i norsk landbruk står ikke i stil med storgårdenes vedlikeholdsbehov.

Økonomien i landbruket er forvandlet. Det er ikke lenger overskudd til å ta vare på store bygninger som har satt sitt merke på landskapet. Nå spørs det hva som skal skje med dem. Skal man avfinne seg med at deres tid er ute, og oppgi dem? Hvilke går det an å finne ny bruk for? Hvilke vil bli berget av nye kapitalsterke eiere?

Fordums storhet

Et besøk i hovedbygningen fra 1800-tallet på Sælid i Vang utenfor Hamar er som å komme inn i en av Europas klassiske herregårder, med strålende minner om fordums storhet. Interiørene viser at det er ikke spart på noe. Ute var park og gartneri med vinranker i drivhus.

For hundre år siden arbeidet 102 mennesker på gården, inklusive husmenn. I drengestua alene bodde 50. Arbeidskraft kostet lite. I tillegg til 1800 mål innmark på det meste og skog hadde gården sitt eget brenneri, som var en gullgruve. 250 okser og over 100 kyr ble fôret opp på reststoffer fra akevittproduksjonen på brenneriet. Måltidene hadde tre bordsetninger: de som arbeidet i fjøset spiste i drengestua, de som arbeidet ute spiste i folkestua og herskapet inntok måltidet i en utsøkt møblert spisestue.

Brenneriet ble lagt ned etter at Vinmonopolet kom. I dag sitter Astrid Hermansen tilbake på gården med barna og med sin mann, som til alt hell er snekker av yrke. 700 mål innmark er tilbake. Det er ingen ansatte lenger. Både Astrid Hermansen og mannen har jobb utenom gården, for å skaffe kontanter til å holde det gående.

Syre og mugg

Noen verdier lar seg realisere. Brenneribygningen ble til kontorer for Telenor. Låven leies ut til lager. Drengestuen er ombygget til leiligheter. Men hva gjør man med 20 mål tak? En del av låvetaket må fornyes nå. Det er beregnet å koste 400000 kroner for en del av jobben. Og hvordan skjøtter man en hovedbygning der ballsalen alene er 220 kvadratmeter? Der trenger fuktighet inn gjennom medtatte vinduer, mugg og svartsopp brer seg. –Taket bekymrer meg. I vinter har det skjedd mye avflassing, konstaterer Hermansen.

Kong Haakon 9. april

I «Kongerommet» sov konger når de var på disse kanter. 9. april 1940 hadde gården kong Haakon VII som gjest, etter at han hadde unnsluppet den tyske invasjonsmakt, i det som ble hans livs skjebnestund. De enestående takmaleriene har begynt å smuldre.

–Syre setter sine spor i papiret i tapetene, påpeker kulturhistorikeren Sjur Harby med mangeårig bakgrunn fra Riksantikvaren, leder av seminarrekken Breidablikk og kulturhistoriske prosjekter.

–For å berge dette trengs håndverk som ingen kan lenger. Storgårdene rommer noe av det ypperste i norsk bygningsarv. Bygningsmassen og driften av den utgjør i dag en kunnskapsbank på konkursens rand, til dels for kunnskap som har gått tapt, sier Harby. Han ønsker å vekke til offentlig debatt om saken.

–Hadde vi hatt penger til å varme opp hele bygningen om vinteren, kunne vi berget inventaret, sier Astrid Hermansen. –Vi merker det blir vanskeligere å holde muggen i sjakk. Det har sprukket mye opp her i vinter.

–Dette er ute av kontroll, mener Sjur Harby. Hermansen er enig.

Den store hagestuen er som fra et eventyrslott. Antydet prislapp for reparasjon og isolasjon av vindusveggen alene nærmer seg et par årslønner.

I biblioteket har muggen angrepet den historiske boksamlingen.

–Hva er fremtiden for gården?

–Vi har en plan for det utvendige vedlikeholdet, svarer eieren. –Men innendørs er vi veldig i tvil. Skulle gjerne hatt veiledning og hjelp fra kyndige folk. Jeg synes det er vanskelig å finne frem blant alle de offentlige kontorene.

Planer foreligger om å legge motorveien E6 gjennom hagen. –Det vil ødelegge eiendommen og hele kulturlandskapet, sier Hermansen forbitret.

Kilde http://www.aftenposten.no/kul_und/article3592441.ece