Den franske filosofen Elisabeth Badinter er på krigsstien igjen. 30 år etter at hun sådde tvil om morsinstinktet, angriper hun ideologien om den perfekte mor.


–Dagens samfunn vil at en mor skal være ett med babyen, slik som sjimpansehunnen. Amme etter behov i minst et halvt år, ikke begynne med barnehage for tidlig (full av bakterier), unngå ferdiglaget babymat (med farlige kjemikalier), aller helst bruke vaskbare bleier (tilbake til naturen), og verne barnets fysiske og psyke helse mot stadig flere trusler utenfra. Jeg glemte å si at siden ammingen skal være etter behov, anbefales det å la babyen sove i dobbeltsengen. Det vil si at barnet har absolutt prioritet fremfor kvinnens egne behov. Det er derfor jeg bruker ordet konflikt, mellom kvinnen og moren, sier Elisabeth Badinter (65).

Morsinstinktet

Hun tar imot Aftenposten i sitt smakfulle hjem midt imot Luxembourghagen i Paris. Akkurat nå er hun Frankrikes mest omtalte og kanskje mest utskjelte kvinne etter at boken Konflikten, kvinnen og moren kom ut for noen uker siden. Nøyaktig 30 år etter at hun hisset på seg kvinner over hele verden ved å hevde at morsinstinktet ikke var medfødt, og knapt eksisterte, fortsetter hun i samme kurs mot det hun anser som en reaksjonær offensiv som gjør morsrollen hellig.

Reaksjonær allianse

–Den økonomiske krisen har en del av skylden. Kvinner mister jobben og/eller tjener mindre, og mange vender tilbake til hjemmet. De blir dessuten tiltrukket av en ny ideologi, som snur ryggen til «bruk og kast»-samfunnet og vender tilbake til naturen. Den franske miljøvernstatsråden Nathalie Kosciusko-Morizet (35) ville på ramme alvor innføre en avgift på industribleier, uten å tenke på hvor mye ekstra arbeid det å bruke gammeldagse, vaskbare bleier ville påføre mødrene. I tillegg skal fødende helst ikke få bedøvelse, og selv p-pillen kritiseres fordi den forstyrrer kvinnens normale syklus. Alt dette viser at vi påvirkes av en radikal miljøbevegelse, sier Elisabeth Badinter.

–Du kaller det en naturalistisk offensiv?

–Ja, det er en reaksjonær allianse mellom naturvernerne, naturalistiske feminister og Leche League, den amerikanske organisasjonen som gir mor til mor-støtte for ammende. Det de egentlig vil, er å bygge et roligere samfunn basert på mødrenes dyder, i motsetning til mennenes dominans. Det forutsetter at mødrene er perfekte, jeg kaller det Mozart-mødre. Blant alle mine bekjente er én mor sånn. Alle de andre, det gjelder meg også, er ikke perfekte. Vi bare gjør så godt vi kan.

Røyk og vin

Elisabeth Badinter har tre barn og flere barnebarn. Hun var gravid mens det ennå var lov til å ta seg en røyk og litt vin under svangerskapet, selvsagt helt tabu nå.

–Det er ikke noe galt med mine barn, sier hun stolt og viser store bilder av dem i stuen. Men de vokste opp med en ofte fraværende mor, som studerte filosofi, skrev bøker, og etter farens død måtte forvalte familiens mange aksjer.

–Jeg tyr til Levi Strauss’ definisjon for å si hva jeg tror er en god mor, nemlig en som finner den riktige distansen. Det sa han om kulturen. Mødre gis ofte følelsen av at de ikke rakk toget, sier hun.

Franske barneleger og psykologer har gått i strupen på henne for hennes syn på amming.

–En dag til uken skal jeg ta en kaffe med en representant for Leche League, røper hun. De bor like ved hverandre.

–Hva er det du har imot amming?

–Jeg er ikke imot amming, men jeg vil at moren skal kunne velge. Det må ikke være tvang, eller et så sterkt press fra omgivelsene og samfunnet at hun ikke tør å la være. Er det ikke litt slik i Norge? Kvinnen blir redusert av den naturalistiske retorikken til et slags dyr, som om vi alle er sjimpansehunner, og ammer barnet vårt i fire år. Det blir moralsk og ideologisk. En autentisk tilbake til naturen-bevegelse som bestemmer hva som er rett og galt. Den skaper skyldfølelse hos dem som ikke tenker slik. Norske kvinner er visst de som ammer lengst i verden. Er det bare med glede? spør Badinter, spesialist på det 18. århundrets filosofi.

Bortsatte barn

Franske kvinner, derimot, var de første som satte bort barna sine, trass i høy dødelighet. Det var revolusjonen som tvang kvinnene tilbake til hjemmet. I dag er det ikke helt akseptert å være lenge borte fra jobben etter fødsel. Justisminister Rachida Dati satte foreløpig rekord med fem dager, og det etter et keisersnitt.

Elisabeth Badinter er overbevist om at feminismen endrer kurs omtrent hvert 30. år fordi døtrene ikke vil gjøre som mødrene.

–Nå har vi gått fra meg (kvinnen) først til babyen først, og fra full likestilling til differensiering av kjønnene. Det kommer til å snu seg igjen. Men man må være varsom – for å bevare samlivet. En baby styrker ikke foreldrenes forhold. Den utgjør en trussel. Det er ikke lett å finne tilbake til intimitet og forførelse når døren til soveværelset lukkes etter en strevsom helg med barn og mas. Barnet skaper selvsagt et uoppslitelig bånd mellom foreldrene, men kan paradoksalt nok også bli en prøve for forholdet, advarer Elisabeth Badinter.

Kilde http://www.aftenposten.no/kul_und/article3553956.ece