«Innvandrere snyter på skatten og misbruker trygdesystemet.». Et slikt utsagn, tilsynelatende fordomsfullt og halvrasistisk, er kanskje et sørgelig faktum.


Hvordan formidler man at tre av fire drosjesvindlere er norskpakistanere uten at det framstår som fremmedfiendtlig? Det var spørsmålet for journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter, som avdekket den store drosjesvindelsaken i Oslo.

Totalt 2500 sjåfører var innblandet. Det er unndratt 625 millioner kroner fra beskatning. Godt over 100 millioner kroner er feilaktig utbetalt i trygd til sjåførene som kjørte svart. En artikkelserie i Aftenposten er nå bygget ut i boka «Svindel uten grenser, en reise i svart De som betalte sin skatt endte med det minste huset.
drosjeøkonomi».

De som betalte sin skatt endte med det minste huset.

Hvordan kunne svindelen pågå så lenge, og i så stort omfang? Det ble framsatt grove trusler mot dem som kunne tenkes å protestere, eller varsle. Mange sjåfører forsto ikke rekkevidden av hva de var med på. Sist, men ikke minst, var det enkelt å hvitvaske pengene ved å frakte store kontantbeløp til Pakistan?

Forfatterne antyder og underbygger at holdningene til skatt og trygd er annerledes hos ikke-vestlige innvandrerne. Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på det samme.

«Svindel uten grenser» er det mest interessante innlegget i integreringsdebatten på flere år i Norge. Og det til tross for fjorårets sterke «Ekstremistan» (Aslak Nore) og «Min drøm om frihet» (Amal Aden).


Men boka om taxisvindelen går rett til kjernen av integreringens kanskje største problem, nemlig det økonomiske. Velferdsstaten krever tillit og konsensus rundt de sosialdemokratiske verdiene. I mange etniske miljøer er det ingen tillit til staten, og man oppfører seg deretter.

Teksten har sin styrke i sin nøkternhet. Her er ikke en eneste påstand som ikke kan dokumenteres. Svindelen gjennomgås grundig og uten plagsomt nærvær av forfatternes egne følelser eller meninger. Nettopp derfor er skjebnene så sterke.

De største ofrene er enkeltmennesker beskrevet i boka. Det er norskpakistanere som endte med en tung skattegjeld for forhold de aldri fullt ut forsto. Men underliggende i hele teksten er det store spørsmålet: Kan den norske velferdsstaten overleve innvandringen? De nesten kliniske beskrivelsene av hvordan taxisvindelen ble gjennomført viser en statsskasse som er vid åpen for dem som vil utnytte den.

Blir svindlerene mange nok, vil oppslutningen om velferdsstaten forsvinne. Det uttrykkes best gjennom norsk-pakistanske Shazia Sarwar.

Etter å ha lest artiklene i Aftenposten forsto Shazia hvorfor foreldrenes hus var så lite, sammenliknet med de andre norskpakistanernes hus i Pakistan. Faren hadde flere jobber samtidig for å kunne forsørge seg selv, sine slektninger i hjemlandet og samtidig klare å spare til husbygging.

Foreldrene var nesten aldri hjemme, de bare jobbet. De betalte sin skatt, og de misbrukte ikke trygdesystemet. Og endte med det minste huset.

Så hvorfor skal Shazia betale skatt? Hvorfor skal vi andre gjøre det? Hennes stolthet over foreldrenes valg gir likevel håp. Møte med varsleren Imran, så sent som i 2008, gir det motsatte. «Hvorfor driver dere egentlig med dette?» spør han de to journalistene. «Det skjer jo ingeting med disse svindlerne likevel. De største svindlerne fortsetter som før.»

Der ligger utfordringen for politikerne. Er de i stand til å ta den? Hvis svaret er nei, vil velferdsstaten ende som en historisk parantes.

Kilde http://e24.no/kommentar/e24-kommenta...cle3459237.ece