Hva slags jordbruk får vi i fremtiden? Mange småbruk gjøres om til ferieboliger og mye kunnskap om dyrking av jorden forsvinner. Men er det lille jordbruket helt dødt? Dette P2-akademiet skrevet av statstipendiat Amy Lightfoot handler om fremtidens jordbruk.



Matproduksjon på landsbygda 1800-1950
De fleste i-land er i dag eksportører av mat. Japan, Sør Korea, Sveits og Norge er unntakene. Japan og Korea grunnet for lite areal i forhold til befolkning. Sveits og Norge, fordi naturgitte forutsetninger for landbruk er ugunstige. Helsedirektoratets tall over selvforsyndingsgrad for ulike landbruksprodukter i Norge, viser en total dekningsgrad på ca 50 %. Men landet er enten selvforsynt eller eksportør av fisk, kjøtt, egg, melk, fløte, ost og smør. Vi produserer 75 % av kornet og 80 % av potetene vi spiser. Tall for frukt og grønnsaker er derimot dystre. Av det som spises utgjør produksjonen i Norge under 10 % .


Etterkrigstiden og femtitallet

I 1950-tallets Norge var folk på landsbygda fremdeles i stor grad selvforsynt. Norske bønder dyrket mat lenger nord enn noe annet land i verden til tross for en vekstsesong på knapt 100 dager lengst i nord. Ser vi lenger tilbake til tiden fra midten av 1800-tallet til første halvdelen av 1900-tallet, finner vi en driftsform innen landbruk som var både intensiv og i stand til å utnytte små, ikke sammenhengende arealer. Hensiktsmessig i et land hvor kun 3 % av arealet i det hele tatt kan anvendes til jordbruk. Samtaler jeg har hatt med småbrukere i kystnære områder av Norge og på Shetlandsøyene understreker viktigheten av å utnytte enhver jordflekk selv om dette måtte gjøres med spade.

Den gamle tenkemåten med intensiv bruk av små arealer holdt seg lenge på Shetland. Mary Ann Anderson, født i 1916, vokste opp i en familie med 5 søsken på et småbruk på West Mainland. Bruket besto av 12 mål innmark dyrket med spade, 40 mål inngjerdet beite til kyrne og rettigheter til å ha 50 utgangersau på et stort fellesbeite. Bruket produsert mat til familien og fôr til to kyr, to kalver, noen høns og 10-15 lam. På innmarka dyrket de 5000 grønnkålplanter, 2 tonn poteter, havre, neper, litt gulrot og løk. På spørsmål om ikke det var trange kår under oppveksten svarte hun:


«Vi drev jo godt, var unge og spreke. Ute i frisk luft og i farta bestandig. Vi hadde melk, sauekjøtt, poteter, grønnkål og noen grønnsaker. Penger fantes ikke.. Det vi ikke klarte å dyrke selv som te, sukker og mel, fikk vi på butikken i bytte for strikkevarer. Årlig leie for jorda og huset var 50 kroner og det var et merkelig bruk som ikke klarte å skaffe det ved å selge en kvige eller en okse. Vi jobbet på jorda til vi var ferdig med vårt eget, så hjalp vi dem som lå etter eller var blitt for gamle til å klare arbeidet selv. Vi hadde det veldig bra.»
Mary Ann Anderson

En usminket og stolt beretning om en misunnelseverdig oppvekst.

Lignende forhold var å finne mange steder, også her i Norge. Enkelte plasser var det så lite jord at folk dyrket helt i fjæresteinene. Borghild Jektvik, født på Hitra i 1923 fortalte: ”Vi var 9 unger. Levde av heimefiske og litt jord. Det hendte at vi satt poteter i flomålet der hvor tangen hadde hopet seg opp, litt her og litt der. Det ble fine poteter det!”.


Tidene har forandret seg.

Industrialiseringen av landbruket på 50-tallet og større krav til lønnsomhet har ført til nedleggelse av mange mindre gårdsbruk som ikke kan drives rasjonelt. Et godt eksempel er øya Hitra, som i 1979 hadde 259 gårdsbruk. Tallet i 2008, var 61 registrerte enheter med produksjonstilskudd. Kravet om landbrukskonsesjon for småbruk i Norge er i dag nedad begrenset til 100 mål dyrket mark. Småbruk selges som feriebolig. Tuete, små jorder ligger brakk.


Hjemmedyrking i krisetider: eksempelet USA
Avfolking av landsbygda, nedleggelse av mindre familie gårdsbruk og urbanisering begynte mye tidligere i USA. Det startet allerede rundt 1900 og var nærmest en avsluttet kapittel under min oppvekst på 60-tallet. Industrien trengte arbeidere i byene. Den lokket med større lønninger og fast arbeidstid. En total endring i livskvalitet var det ingen som nevnte.


Henry Ford

Paradoksalt nok, men ikke uventet, visste industrigründeren Henry Ford bedre. Han, som tømte landsbygda for arbeidere, skal en gang ha sagt: ”Den beste forsikring noen kan ha mot dårlige tider er en åkerlapp”. Konsekvensene av folkevandringen til byer og fabrikker gjorde seg sterkt gjeldene under første verdens krig. Og når vi har tatt spranget over Atlanteren, skal vi se nærmere på en vellykket folkebevegelse som begynte nettopp i det urbane USA.

Dette er et utdrag av foredraget "Fremtidens jordbruk-nært, smått og sundt." skrevet av statsstipendiat Amy Lightfoot for P2-akadmiet 18.04.09

Last ned hele foredraget her: Fremtidens jordbruk



Kilde http://www.nrk.no/programmer/radio/p...miet/1.6587610