Norway
Oslo – en by i forfall.
Jeg hadde gleden av å tilbringe uken i Trondheim i jobbsammenheng. Jeg kom hjem til Oslo i går, og overgangen ble vond. I Trondheim la jeg umiddelbart merke til at andelen ikke-vestlige innvandrere var ekstremt mye lavere enn hjemme i Oslo. Jeg ankom flotte Trondheim og gikk rundt i flere timer før jeg traff på noen som ikke så norske ut. Luften var klar og ren, det var lite forsøpling og tagging. Da jeg rundet hjørnet ut i Olav Tryggvasons gate ble jeg nesten nedkjørt av tre nigerianske damer med barnevogner som skrek til hverandre på et fremmed språk. På Trondheim Torg så jeg noen østeuropeiske tiggere. Men i løpet av alle dagene så jeg ingen somaliere, ingen burkakledde damer, ikke en eneste hijab, og det var et overveldende flertall hvite. Jeg kjørte tog tilbake til Oslo for å se litt av flotte Norge. Turen over Dovreplatået er imponerende, med hvite Snøhetta og ikke minst den nydelige nedstigningen gjennom Gudbrandsdalen. Jeg ble helt varm innvendig av hvor vakkert Norge er, og fylt med en optimisme. Landet er nydelig, og det er håp.
Men så ankom jeg hovedstaden, og idet jeg går av toget møtes jeg av en hærskare negre som diskuterer høylydt, hijaber & burkaer i hopetall, tiggere fra romfolket i skitne klær, narkomane med knekk i knærne, pakistanere med et års produksjon hårgelé på toppen... På T-banen hjem så jeg meg rundt og konstaterte at over 80% av menneskene rundt meg var mørke. Lydnivået og kaklingen ble uutholdelig. En vakker blond jente kom på, og en gruppe negre stirret på brystene og rumpa hennes, begynte å dulte borti hverandre og si noe på utenlandsk mens de bokstavelig slikket seg rundt munnen ustanselig. En annen guttegjeng med irakere som sang høylydt på slike arabiske sanger kom med tilrop som ”Do you like chocolatte-chocolatte, baby”. Hun så utilpass ut. Små negerbarn løp vilt rundt. Skriking og grining uten at foreldrene hverken forsøkte å stanse det eller bli forlegne av støyen barna laget. De få hvite nordmennene som var med banen var helt døde i øynene –totalt resignerte. Dette stod i sterk kontrast til de blide og hyggelige trønderne jeg hadde hatt rundt meg. Noen pakistanere diskuterte høyt på punjabi og spilte stanermusikk for full guffe på mobilen. Jeg la merke til at den nyinnkjøpte T-banen fra 2008 var tagget ned og stygg. Søppelet fløt.
Plutselig skjedde det. Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skulle fortelle det her, men siden jeg er anonym kom jeg frem til at jeg kan like gjerne skrive om det. Midt iblant alle innvandrerne begynte jeg å gråte. Det er helt uforklarlig, og jeg ble tatt helt på sengen selv. Jeg er en voksen mann som har passert de 30, og jeg kan ikke huske sist jeg gråt. Men leppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg mistet helt kontrollen over meg selv, og jeg måtte snu meg mot en krok. Da jeg gikk av T-banen så jeg på menneskene rundt meg. Det var 14 mennesker der, og jeg var den eneste hvite.
Jeg tenkte at byen min, kjære Oslo, er nå død for meg. Jeg forsøker å tenke positivt i dag, så om den ikke er død er den i alle fall syk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å bo her. Problemet er hvis jeg flytter, kommer problemet bare etter meg. Hvis stua i huset ditt står i full fyr hjelper det lite å gå inn på kjøkkenet eller soverommet. Du klarer deg en stund, men det er uunngåelig at hele huset tar fyr. Jeg er så deppa i dag at jeg klarer ikke gå i matbutikken en gang. Er kvalm og uvel. Sov dårlig. Jeg vil bare sende en hilsen til alle som ikke bor i Oslo: pris dere lykkelige over hvordan dere har det. Men av lojalitet overfor oss som er bosatt i førstelinjen -midt i skyttergravene- tenk dere nøye om når dere skal stemme til høsten. Jeg anbefaler dere å ta en tur til Oslo og se med egne øyne det media aldri viser frem. Kjør litt T-bane øst i byen. Gå rundt på Grønland. Gjør opp din egen mening. Husk at det som skjer i Oslo i dag vil skje i resten av landet i morgen. Og da kan det være for sent å ombestemme seg.
Kilde http://forum.hegnar.no/thread.asp?id=1396817
Reply With Quote
Bookmarks