PDA

View Full Version : Politikere har 35 måter å vri seg unna



Erlingr Hárbarðarson
Tuesday, September 6th, 2005, 04:49 PM
Tror du folk stemmer ut fra hvilket politiske grunnsyn de har? Da må du tro igjen. Og visste du at politikere har 35 måter å vri seg unna spørsmål på? Dette, og mye mer, vet den britiske valgeksperten Dr. Peter Bull. På torsdag kommer han til Vitenskapskafeen i Oslo.
---
Dr. Peter Bull er professor i psykologi ved Universitetet i York. Han er mye brukt i britiske medier når politisk kommunikasjon står på dagsordenen. Dette er nemlig Bulls spesialfelt, og han har bøker med navn som The Microanalysis of Political Communication: Claptrap and Ambiguity og Communication under the Microscope: The Theory and Practice of Microanalysis på samvittigheten.

Rasjonelt? Et spørsmål som raskt melder seg i dagens stadig mer showbiz-pregede politiske liv er hvor rasjonelle vi mennesker er når vi stemmer.

- Det kommer an på hva du mener med "rasjonell", sier Peter Bull.

- Noen mennesker stemmer ut fra en nesten stammelignende tilhørighet til et bestemt politisk parti. Slik tilhørighet har blitt stadig mindre viktig i Storbritannia de siste tiårene.

- I følge en nyere modell når det gjelder valg, bryr velgerne seg hovedsakelig om politikernes evne til å levere varene på de områdene velgerne bryr seg mest om. Så de vil at politikerne skal representere velgernes synspunkter, men de vurderer også politikerne er kompetente; om de takler jobben.

- Er politikerne i stand til å levere det de lover? Kan man stole på at de vil gjøre det hvis de får muligheten? Hvis velgeren ikke stoler på dette, hjelper det ikke om velgeren er aldri så mye enig i programmet deres.

Sno seg unna - Som nevnt er Peter Bull ekspert på politisk kommunikasjon, og han mener det er 35 måter politikere kan sno seg unna spørsmål på (se faktaboks).

Hvis man ikke skal tas ved nesen av politikere, er det viktig å sjekke om politikeren har svart på spørsmålet.

- Man bør sjekke om politikeren har svart på spørsmålet. En vanlig måte å ikke svare er å angripe spørsmålet, påstå at spørsmålet er feil stilt, for eksempel. Deretter kommer man med en rekke politiske utsagn.

- Forsnakkelser, nøling, språklige utflukter og manglede samordning mellom snakketøy og kroppsbevegelser kan bety at en politiker forsøker å ro seg unna. Men det kan også bety at politikeren tenker seg om. Det kan ta tid å finne et godt svar på et vanskelig spørsmål. Det finnes ikke noen enkel guide som kan forklare når noen lyver, advarer Bull.

Presses til å bli sleipe - Bull mener nemlig at grunnen til at politikere sniker seg unna å svare på spørsmål, er at mange spørsmål ganske enkelt er umulige å svare på uten å virke håpløs. Dette har mye å gjøre med de fiffige spørsmålene journalister gjerne stiller.

Derimot har det vist seg at når et vanlig publikum, og ikke journalister, stiller spørsmålene, skjer det noe interessant. Siden spørsmålene kommer rett fra et visst organ i mellomgulvet, kommer svarene derfra også.

Så det er ikke slik at politikere nødvendigvis er født som sleipinger, men de tvinges til å bli flinke til å sno seg for å vri seg unna håpløse spørsmål.

Erlingr Hárbarðarson
Tuesday, September 6th, 2005, 04:52 PM
"For første gang på lenge er det klare regjeringsalternativer foran årets valg. Tradisjonelt skulle dette bety høy valgdeltakelse, men rotete valgkamp kan ha fjernet effekten skriver våre valgkommentatorer; Frode Berglund og Rune Karlsen."

I 2001 nådde valgdeltagelsen et foreløpig bunnivå etter krigen. Likevel har valgdeltagelse vært lite fremme i medias dekning av årets valgkamp.

Media retter i stedet fokus på partienes oppslutning på meningsmålingene og kommenterer resultatene som eksakte tall for styrkeforholdet mellom partiene i befolkningen til enhver tid.

Partienes frem- og tilbakeganger blir stort sett tolket i lys av enkeltutspill, hvordan en representant for partiet gjorde det på TV osv. Kommentarene fra journalister og politikere tar i liten grad hensyn til at registrerte endringer ofte bare skyldes statistiske tilfeldigheter, noe som innebærer at man snakker om ting som egentlig ikke har skjedd.

Vi skal la den statistiske siden av saken ligge her. I stedet konsentrerer vi oss om fraværet av valgdeltagelse i meningsmålingene, som vi mener er en mer problematisk side ved disse målingene. Dette fordi valgdeltagelsen kan få stor innvirkning på størrelsesforholdet mellom partiene slik de fremstår i valgkampen.

Det er nemlig ikke helt tilfeldig hvem som lar være å stemme ved valgene. Så lenge hjemmesitterne ikke blir tatt hensyn til i meningsmålingene, vil partienes ”sanne” oppslutning i befolkningen være en ganske annen. Tilsvarende gjelder for endret oppslutning om de ulike partiene.

Overganger blir gjerne kommentert ut fra overganger fra et parti til et annet, men kan like gjerne skyldes overgangen mellom partier og sofavelgere.

Nå er det ikke helt enkelt å spå om valgdeltagelsen blir høy eller lav ved årets stortingsvalg, men vi skal diskutere dette i lys av et klassisk funn fra valgforskningen.

Det har vist seg at klare, polariserte alternativer bidrar til økt engasjement blant velgerne og tilhørende mobilisering til valgurnene. Klare fronter skjerper venne- og fiendebildene i politikken, og gjør det lettere å velge side.

Går det mot dødt løp, blir det tydelig for den enkelte velger at nettopp hun eller han kan være kan være med å avgjøre hvem som vinner valget.

Funnet er interessant i forhold til årets valg, nettopp fordi det er første valg siden 1989 hvor velgerne blir stilt overfor to klare forhåndsdefinerte regjeringsalternativer.

I 1993 hadde den tradisjonelle todelingen i norsk politikk med en borgerlig og sosialistisk blokk forsvunnet som følge av at den borgelige blokken ble splittet på EU-saken. Det førte etter hvert til en tredeling, hvor alle alternativer fremsto som svake i styrke.

Etter en del rokeringer på begge sider er antall regjeringsalternativer igjen nede i to sterke konstellasjoner foran årets valg, med tilhørende retoriske fiendebilder a la ”den røde fare”. Ved inngangen til valgkampen forventet derfor noen av oss at trenden med lav valgdeltagelse - som startet i 1993 - ville snu.

Et stykke ut i valgkampen er det grunn til å problematisere denne forventningen i lys av valgkampen så langt - hva er det med årets regjeringsalternativer som taler mot høy valgdeltakelse?

For det første representerer det ”røde” alternativet noe grunnleggende nytt, og er dermed avhengig av å bygge opp troverdighet hos velgerne som et enhetlig alternativ uten for mye intern uenighet.

Rent tallmessig er det åpenbart en styrke at Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har funnet sammen, men spørsmålet er i hvilken grad samarbeidet faller i smak hos velgerne og om det bidrar til en mobilisering.

Det er første gang Arbeiderpartiet går til valg med det formål å danne en koalisjon med andre partier. Tidligere har partiet vært sterkt nok til å regjere alene med støtte fra andre partier. Spørsmålet er hvordan deres tradisjonelle velgere reagerer på dette, særlig når det gjelder samarbeidet med Senterpartiet, som tradisjonelt har representert en klar motpol til Arbeiderpartiet.

Sosialistisk Venstreparti har aldri tidligere sittet i regjering, og allerede i valgkampen har murringen begynt i partiets egne rekker - særlig med hensyn til utenrikspolitikken.

For Senterpartiet er samarbeidet i en ”rød” koalisjon det eneste uprøvde, noe som gjør at partiets troverdighet kan bli rokket i velgernes øyne. I norsk politikk er det ikke mange eksempler på overganger fra den en siden til andre.

Et eksempel fra nyere tid er likevel Venstre, som ”fridde” til Arbeiderpartiet i 1985. Velgerne kvitterte med å gi Venstre fri fra Stortinget i to perioder. Dette skjer neppe med Senterpartiet. De har for det første et sterkere velgergrunnlag enn Venstre hadde, og for det andre ble de akseptert av Arbeiderpartiet, der Venstre jo fikk kurven.

Valgresultatet for Venstre er avgjørende for hvor det sterkt det borgerlige alternativet blir. Partiet vaker rundt sperregrensen, og risikerer å stå uten utjevningsmandater. I det perspektivet er partiets stilling på meningsmålingene forut for valget interessant.

Partiet har riktignok mange sympatisører, men mange vil oppleve at en stemme til Venstre er bortkastet hvis partiet ikke passerer sperregrensen. Partiet er således avhengig av å markere seg i valgkampen.

Kristelig Folkeparti er i mindre grad avhengig av valgkampen siden de hele etterkrigstiden har hatt stabil oppslutning fra det organiserte kristenlivet. Det innebærer at de har et nokså solid fundament som stemmer på dem - uavhengig av hva som måtte skje i valgkampen.

Det samme gjelder for Høyre, som på mange måter nådde bunnen i 1997. Høyre har en klar sosial og ideologisk forankring, og har dessuten et stort potensial, som de klarte å hente ut i stort monn under høyrebølgen. Det ser likevel ikke ut til at partiet har klart å hente ut dette potensialet foreløpig i valgkampen.

En siste faktor er Fremskrittspartiet, som er det eneste store partiet som ikke inngår i noe regjeringsalternativ. Etter at partiet lenge sådde tvil om de ville gi sin støtte til en borgerlig regjering, gjorde de plutselig retrett.

Det var ikke gitt hvordan partiets sympatisører ville reagere, men ut fra meningsmålingene ser dette ut til å ha gagnet heller enn skadet partiet. Høyres tilhengere har ikke det samme problematiske forholdet til Fremskrittspartiet, problemet er mer at Fremskrittspartiet i stor grad gresser på de samme beitene.

Slik det ser ut nå er det dessuten bare det ”røde” alternativet som er noe i nærheten av å ha flertall; det borgerlige alternativet er i høyeste grad avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet.

Ut fra analyser av forrige valg er dette en situasjon Venstres velgere finner lite gunstig, men heller ikke Kristelig Folkepartis velgere ser ut til å befinne seg vel i en slik situasjon. Velgerne synes dermed ikke å stå overfor to likeverdige konkurrenter hva størrelse angår.

Regjeringsalternativene oppleves dermed kanskje ikke som klare, enhetlige og polariserte likevel, og mye av valgkampen har da også dreid seg om indre uenighet. Det innebærer at regjeringsalternativene antagelig ikke har klart å mobilisere velgerne.

Tidligere forskning viser at det ikke er tilfeldig hvem som sitter hjemme, og at partiene i ulik grad evner å mobilisere under en valgkamp. Så selv om det ikke er lett å få gode tall for hvor høy valgdeltagelsen kommer til å bli på bakgrunn av meningsmålinger, bør man i det minste gjøre lesere og lyttere oppmerksomme på at styrkeforholdet mellom partier og regjeringskonstellasjoner i høyeste grad er avhengig av valgdeltagelen.

Det er i så måte interessant å merke seg at ”Politisk valgkvarter” den 19. august rapporterte at andelen usikre velgere hadde økt i løpet av valgkampen, noe som ble tolket i retning av at valgkampen hittil kan ha virket demobiliserende på en del velgere.

Hvis det er tilfelle, antyder det at årets valgkamp ikke har vært spesielt oppklarende for velgerne - det være seg hva partiene eller regjeringskoalisjonene står for.

Det innebærer igjen at valgdeltagelsen kan bli like lav som ved forrige valg. Da var det slik at de fleste som stemte hadde bestemt seg før valgkampen startet. Det er jo litt trist i forhold til de store ressursene som legges inn i valgkampene.