PDA

View Full Version : Oppgjøret som rystet Norge I



Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 03:07 AM
http://www.antiquaimages.de/history/personen/q/quisling.jpg

Oppgjøret som rystet Norge
Etter 1945 ble ca. femti tusen medlemmer av Nasjonal Samling dømt for landssvik. Alle ble holdt kollektivt ansvarlige for ledelsens handlinger. Og påtalemyndighetene hadde hastverk. Men hvor rettferdig ble rettsoppgjøret?

Tekst Hans Fredrik Dahl

Det er en voldsom skuffelse, nær en sinnskatastrofe, at så mange nordmenn svek landet sitt og vårt kulturgrunnlag i okkupasjonstiden, skrev redaktør Einar Skavlan i Dagbladet sommeren 1946.

Da var tallet på medlemmer av Nasjonal Samling kommet på bordet. Under krigen visste folk lite om hvor utbredt NS-medlemskap faktisk var i Norge. Det ble gjennom hele okkupasjonen sagt i radio fra London, skrevet i illegale aviser og forsikret i den illegale opinionen at de som sluttet seg til NS, var forsvinnende få.

De innvidde visste nok at dette ikke stemte. Regjeringen i London var på det rene med at tallet på NS-medlemmer var høyt, kanskje så høyt som 30 000-40 000. Men dette ble betraktet som fortrolig informasjon og aldri sagt offentlig. Det var -kan man si- en del av det norske selvbildet at nesten alle nordmenn var "gode nordmenn". Dette til tross for at Quislings styre faktisk hadde et meget stort antall tilhengere - minst like mange som de som deltok aktivt i hjemmefronten.

Den vanskelige overgangen
Rettslige og politiske oppgjør av den art vi hadde i Norge etter annen verdenskrig, har i de senere årene blitt gjenstand for intens internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Interessen for overgangsrett og overgangsoppgjør - på engelsk transitional justice - har vokst, i takt med hendelsene i Latin-Amerika i 1980-årene, i Øst-Europa i 1990-årene, og, ikke minst, i Sør-Afrika etter 1994. Det dreier seg om samfunn som er på vei fra diktatur til demokrati.

Hvordan straffer man i en slik situasjon et helt parti? Ved å forby det, forfølge ledelsen, eller holde alle medlemmene utenfor visse rettigheter? Hvordan beregner man de erstatningene det tidligere regimet må svare for? Og hvordan håndterer man oppreisningen som de undertrykte fra diktaturtiden mener de har krav på?

Da apartheid-regimet tok slutt i Sør-Afrika i 1994, ble mye av rettsoppgjøret kanalisert gjennom den såkalte "Sannhets- og forsoningskommisjonen" under ledelse av erkebiskop Desmond Tutu. Denne kommisjonens bindsterke rapport er et av de mest interessante dokumenter vi har - fra noe rettsoppgjør noe sted.

De pågående prosessene i Haag mot krigsforbrytere fra det tidligere Jugoslavia, eller i Rwanda mot de folkemordanklagde fra Sentral-Afrika, øker interessen ytterligere. Og de forberedelser som gjøres i Bagdad for rettssaken mot Saddam Hussein og Ba´ath-ledelsen, minner oss om at oppgjøret med fortiden når diktaturet viker plass for et mer demokratisk styre, er en prosess som langt fra er avsluttet.
http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:48 AM
http://www.nrk.no/img/445953.jpeg

Kollektiv dom
Alle de tyskokkuperte statene i Vest-Europa under annen verdenskrig, Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark og Norge, gjennomførte tiltak for å gjøre opp med - overkomme, legge bak seg og komme forbi - det til dels betydelige antallet kollaboratører, angivere, politiagenter eller administrative ledere som hadde gjort felles sak med okkupanten.


Etter 1945 ble det derfor skutt, hengt, fengslet og bøtelagt tysksympatiserende i hundretusenvis over hele Europa i et antall av kanskje så mange som en million. Nasjonalsosialismen ble, kan man si, kvalt i en bølge av straffeforfølgelser, de fleste innen rettslige rammer, men mange også utenfor disse rammene.

Men Norge ble alene i Europa om å definere medlemskap i samarbeidspartiet som kriminelt i seg selv. Reaksjonene rammet derved en langt videre krets av personer enn oppgjørene i Danmark, Belgia og Nederland, et ellers naturlig sammenlikningsgrunnlag.

Samtidig ble dødsstraff benyttet i nokså nøyaktig det samme omfanget i Norge som i de øvrige okkuperte landene. Det ble slett ikke slik at den strenge "folkedommen" - kravet om straffeforfølgelse av alle NS-medlemmer, aktive som passive - førte til færre henrettelser i Norge, slik mange, blant andre biskop Eivind Berggrav, hadde trodd. Og denne rettspraksisen førte heller slett ikke til at færre påstander om dødsstraff ble nedlagt fra aktoratets side her enn andre steder.

Kollektiv dom
I rettsoppgjøret ble alle medlemmene av Nasjonal Samling dømt for landssvik og fratatt borgerlige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Det lå neppe noen partipolitisk betraktning i bunnen for en slik straff. Heller ikke lå det et egentlig politisk motiv bak den beslutningen som ble tatt sensommeren 1945: at NS-medlemmer skulle fratas stemmeretten allerede ved valget høsten 1945, altså før det for de aller flestes vedkommende forelå siktelse eller forelegg i saken.


Dette var administrativ juss, et hensiktsmessighetstiltak i strid med reglene i både valgloven og Grunnloven. Men - man kunne jo tenke seg hvordan opinionen ville reagert om mennesker som befant seg under etterforskning for landssvik, møtte frem i titusenvis ved valgurnene i oktober 1945.

I dag kan vi se at beslutningen om å frata alle NS-medlemmer stemmeretten for ti år, kan ha hatt politiske konsekvenser: Det har vært flere tilfeller der landssvikdømte aldri har brukt sin stemmerett etter 1945 - fordi de trodde de mistet den for godt.

Nesten 30 000 undertegnet i full fart et forelegg i 1945 eller 1946, og et ukjent antall av dem var ikke klar over at de etter ti år kunne stemme igjen. Det samme kan ha vært tilfelle for noen av de øvrige 20 000 som ble dømt i retten. Ingen av disse fikk nemlig noen gang beskjed fra lensmann eller annen myndighet om at de igjen var blitt likestilt med andre borgere.

Dessverre er det nok for sent nå å foreta en full kartlegging av denne meget interessante grunn til hjemmesitting blant norske velgere etter 1955-56.
http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret[/COLOR]

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:49 AM
.
http://www.levendehistorie.no/var/news/storage/images/media/images/artikler/undersak1_quisling/1061-10-nor-NO/undersak1_quisling_large.gif
"En demonisk tidsperiode"

Sindige mennesker fryktet alt før frigjøringen i 1945 at rettsoppgjøret ville kunne føre til summariske avgjørelser, og noen tvilte på om det i det hele tatt var mulig å holde et oppgjør innen legale former. - Situasjonen er jo slik at de fleste mennesker gruer seg for freden - hvor innerlig de enn lengter etter den [...] Vi vet at det er utbrutt borgerkrig i befridde land, og hos oss er alle forutsetninger til stede for en lignende utvikling,- sa forfatteren Ronald Fangen til sine venner under okkupasjonen. Litt senere brukte han uttrykket "en demonisk tidsperiode", en epoke av "diabolsk intrikat art" om det forestående oppgjøret med nazismen og NS.

Biskop Eivind Berggrav, aktiv motstandsmann, tok sommeren 1945 til orde for en "folkedom over NS" - en total avvisning av enhver befatning med partiet, med krav om straffeforfølgelse av selv det helt passive medlem. Å tilhøre NS var ikke å tilslutte seg en bestemt politikk, det var å tre inn i "en sammensvergelse mot det norske folk", fremholdt kirkens primas.Den uforsonlige linjen ("først rett, så godhet") skyldtes ønsket om å unngå det som for Berggrav sto som en verre mulighet: utstrakt bruk av dødsstraff. Det var å frykte at rettssystemet under press fra en hevntørst opinion ville ty til henrettelser i stor stil. Men dødsstraff, mente Berggrav, var en lavtliggende reaksjonsform, umulig å forsvare ut fra et fullverdig menneskesyn. Hvis et tilstrekkelig strengt oppgjør ble gjennomført overfor alle NS-medlemmer, ville trangen til å ty til henrettelser kanskje kunne dempes.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:50 AM
http://www.elpais.es/elpaismedia/babelia/media/200506/11/estasemana/20050611elpbabese_5_I_LBW.jpg

Hastverk

Selv i en rettsstat som Norge var kravet om at oppgjøret skulle skje så raskt som mulig, helt overveldende; det var felles for alle politiske partier og grupper i 1945. Et synspunkt som at vi her må ta oss tid og behandle sakene grundig, var bokstavelig talt uhørt. Det ble ikke fremmet.

I 1984 ble byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt, arrestert og siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Rettssaken mot ham i 1985 pågikk i fire måneder. Ingen syntes den gikk for fort. Quisling-saken tok ti dager i retten!

Siden et snarlig, raskt og omfattende oppgjør nødvendigvis innebærer en ekstra belastning på rettsvesenet, blir også ressursene hardt presset under et overgangsoppgjør, og det går selvfølgelig ut over rettssikkerheten. Dette er et helt allment problem.

Alt under forberedelsen av oppgjøret ble det planlagt for en betydelig utvidelse av de rettslige ressursene. Rettspersonellet - dommere og statsadvokater - kunne i stor utstrekning brukes som det var, etter utrenskning av de i snitt seks prosent NS-medlemmer blant dem. I politiet hadde imidlertid hele 41,7 prosent av mannskapene gått til NS. Siden etaten hadde svellet kraftig ut i løpet av okkupasjonen, ble gjenetableringen av en normal politistyrke mulig å få til forholdsvis raskt etter en kraftig utrenskning, deriblant å opprette et eget landssvikpoliti.

Det behovet man forutså, ble løst ved å opprette en midlertidig påtalemyndighet som ble bemannet med beskikket -altså midlertidig tilsatt- personell. Nå kom imidlertid oppgjøret til å kreve enda større ressurser enn forutsett, fordi regjeringen i London helt undervurderte behovet. Justisdepartementet planla for ca. 30 000 saker; det faktiske antallet ble tre ganger så høyt.

Det sier seg selv at en prosess som denne, selv om den gjennomføres i så vidt rettslige former som i Norge, må få både motsetningsfylte og kritikkverdige sider. For selv om man forsøker å holde det hele innen lovens rammer, så må alene det uhyre antall av siktelser, tiltaler, forelegg og domfellelser føre til både summariske avgjørelser og tilsidesettelse av vanlig rettslige hensyn.

Tilbakevirkende kraft?
Under et overgangsoppgjør vil det ofte skje at de lovbestemmelsene man har fra før, ikke passer på situasjonen. Den norske straffeloven fikk sine tilføyelser, gitt i London fra og med 1941, blant annet ved bestemmelser om straff for NS-medlemskap og dødsstraff ved alvorlig legemsskade. Men etter hvert ble tilføyelsene så mange at regjeringen fant å måtte bøye seg for krav fra hjemmefrontledelsen om en helt ny lov, en landssviklov. Den ble gitt som anordning i 1944 og -med visse endringer- endelig bekreftet som lov av Stortinget i 1947.


Når lovgrunnlaget for et oppgjør blir til på denne måten, oppstår uvegerlig spørsmålet om de nye bestemmelsene blir gitt tilbakevirkende kraft. I Norge var det et problem, fordi Grunnloven forbyr slikt. I Danmark og flere andre land eksisterte ikke noe uttrykkelig grunnlovsforbud. Selv om allmenne rettsprinsipper førte til at man var forsiktig, var det verken i Danmark, Frankrike eller Belgia uvanlig å dømme ut fra lover som ble gitt tilbakevirkende kraft. Dette skjedde i Norge også, men da på måter som de ansvarlige jurister den gang fant rimelig i forhold til Grunnloven. Ikke alle har vært enige siden.

Det norske oppgjøret ble, kan man si, i større grad holdt i rettslige former enn i andre okkuperte land. Men det gjelder uttrykkelig den formelle delen av overgangsprosessen. Som andre land hadde også vi en stor utenomrettslig oppgjørs- eller gjengjeldelsesprosess i samfunnet: tiltak overfor "falne kvinner", utestengning av NS-folk fra yrker og fagforeninger, tap av bolig, utfrysing av organisasjoner osv. Lite er klarlagt om dette utenomrettslige oppgjøret i Norge, bortsett fra sanksjoner og tidvis overgrep rettet mot barn av NS-medlemmer eller av norsk-tyske kjærlighetsforhold.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:52 AM
http://www.nrk.no/img/185681.jpeg
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1693365.html

Alvorlig uenighet
Selv om enigheten var stor om at landssvikoppgjøret skulle skje så raskt som mulig, ble det kraftig dissens på to områder; ja, så sterk var uenigheten at man kan forundres over at oppgjøret kunne gjennomføres med tilstrekkelig oppslutning.

Uenigheten gjaldt for det første spørsmålet om dødsstraff, for det andre prinsippet om at hvert eneste medlem av NS bar straffskyld for sin delaktighet i partiets bistand til fienden. Av disse stridstemaene er særlig spørsmålet om de passive NS-medlemmene relevant i vurderingen av hvor politisk oppgjøret egentlig var.

Det gjaldt altså et politisk parti - et i utgangspunktet fullt lovlig politisk parti - som fra og med 9. april 1940 ble omdefinert til en ulovlig sammensvergelse til støtte for fiendtlig makt. Mange stilte spørsmål om menige eller passive medlemmer begikk noen større eller annerledes brøde enn de såkalte tyskerarbeiderne, de som helt eller delvis hadde arbeidet for Wehrmacht under krigen.

Det dreide seg i begge tilfellene om store skarer av helt alminnelige mennesker - 50 000-60 000 partimedlemmer og 150 000 tyskerarbeidere. Det dreide seg videre om en form for bistand som ble utført på massebasis uten noe nødvendig forbrytersk sinnelag, og om handlinger som enkeltpersoner lett kunne tro lå innenfor det normale eller akseptable. Men de to handlingene ble altså vurdert helt forskjellig.

Man kunne tenke at det lå et politisk motiv bak, at Arbeiderpartiet ikke kunne ellerville gå med på å straffedømme en så stor del av arbeiderklassen i Norge. For hvordan skulle det gå med Arbeiderpartiet ved valgene etter krigen dersom partiets velgere var blitt fratatt stemmeretten på grunn av at de hadde arbeidet for tyskerne? Men faktisk lå det ikke noe slikt motiv bak anordningen som bestemte at dersom en bedrift arbeidet for fienden på utilbørlig vis, skulle bare ledelsen, ikke arbeiderne, holde for. De aller fleste land hadde tilsvarende bestemmelser.

Én for alle
Nasjonal Samling i Norge er det eneste politiske massepartiet i verden der medlemmene er blitt holdt kollektivt ansvarlige for ledelsens handlinger og dømt alene for sitt medlemskap. I de fleste andre landene ble et tilsvarende resonnement som overfor tyskerarbeiderne lagt til grunn også overfor medlemmer av et samarbeidsparti: Bare ledere og aktive ble straffet. Vanlig medlemskap ble ikke ansett som straffbart, i Danmark med unntak for folk i statens tjeneste og embetsmenn. I Nederland ble medlemmer av nazipartiet administrativt forfulgt, men ikke strafferettslig. En spesiallov ga myndighetene hjemmel for utrenskning osv., men ikke for straff i vanlig forstand. Tilsvarende i Belgia.

Men norske NS-medlemmers stilling var spesiell. De var medlemmer av et statsbærende parti, det eneste ved siden av NSDAP i Tyskland selv. NS-partiene ellers i Europa oppnådde ikke den rangen Quislings parti ble til del.

Og vårt NS ble statsbærende gjennom hver enkelts medlemskap i den forstand at det vel var først da medlemstallet i løpet av 1941 var kommet opp på et nivå av tretti tusen, og beveget seg mot femti tusen, at partiet ble overlatt den fulle makt, riktignok begrenset av Reichskommissar, lederen av den tyske sivile administrasjonen i landet. Tallene i partiets medlemsstatistikk var slik sett av direkte politisk betydning.

Dette var bakgrunnen for at Hjemmefrontens lovutvalg fulgte opp den lovgivningen som var påbegynt i London i 1941ved å fastsette kollektiv straffskyld for hvert eneste medlem, og kollektivt erstatningsansvar for medlemmene, slik at de én for alle og alle for én skulle svare for og betale tilbake de 281 millioner kroner som man mente NS-styret hadde kostet staten.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:53 AM
http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/95-98/9502/grafikk/hamsun1.jpg
Knut Hamsun
http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/95-98/9502/hamsun.html

Kontroversielle prinsipper

Den kollektive straffskylden er sterkt kontroversiell. Professor i strafferett ved Universitetet i Oslo fra 1906 til 1945, Jon Skeie, var skarp motstander av landssvikanordningen. Den stipendiaten som sto klar til å overta hans stilling, Johs. Andenæs, var opprinnelig av samme oppfatning. Landets ledende folkerettsekspert Frede Castberg stilte seg også dypt skeptisk til hele oppgjøret og holdt seg så langt som mulig unna det.


Blant fengselsfolk ser vi samme tendens, anført av Botsfengslets mangeårige direktør Hartvig Nissen, som betraktet anordningen av 1944 som en katastrofe. I tidsskriftet Sosialt Arbeid tok byrettsdommer Bjarne Didriksen skarpt avstand fra landssviklovens bestemmelser, og påpekte hvordan Norge brøt med rettsutviklingen i resten av Norden ved de prinsipper som her ble innført. Fire av elleve høyesterettsdommere forkastet vanlige NS-medlemmers straffskyld, og flere dommere fulgte etter.

Selv i Stortingets justiskomité var det etter hvert mange som helst skulle sett landssvikanordningen ugjort. I de fleste av disse tilfellene dreier det seg om de med erfaring og innsikt fra strafferettspleie.

Og omvendt: De som hadde utarbeidet reglene, i London, Stockholm og Oslo under okkupasjonen, var uten unntak personer uten spesiell sakkunnskap i strafferett og kriminologi. Den opprinnelige straffelovkomiteen var ledet av sosialøkonom (og cand.jur.) Wilhelm Keilhau. Den andre komiteen ble ledet av Annæus Schjødt, fremtredende forretningsjurist.

Også de to justisministrene som bestyrte forberedelsen og gjennomføringen, Terje Wold og Oscar Gundersen, sto fjernt fra strafferetten.

Det hører også med til historien at da innholdet i disse aktørenes lovverk - de provisoriske anordningene som ble samlet i landssvikanordningen av 1944 - etter et par års virke kom opp til behandling i Stortingets meget erfarne justiskomité, ble de avskrevet som overflødige, ja uønskede.

To oppgjør
Under det norske rettsoppgjøret ble vesentlige forutsetninger så sterkt endret underveis at vi ikke bare kan tale om ett, men om to rettsoppgjør.


Oppgjør nummer en ble planlagt og forberedt i Oslo og London under okkupasjonen og tatt hjem som en provisorisk anordning. Gjennomføringen av dette oppgjøret startet sommeren 1945.

Rettsoppgjør nummer to var det man etter hvert fikk, når ideene fra det første skulle anvendes i fredstid og rettens møysommelige kvern tok til å male. Det som da kom ut, var noe annet enn hva som ble lagt inn av forutsetninger fra oppgjør nummer en. Mens dette oppgjøret hadde vært strengt, hurtig og omfattende, ble oppgjør nummer to vesentlig dempet. På løpende bånd kom i 1946, 1947 og 1948 bestemmelser som modifiserte de opprinnelige straffebudene.

For eksempel ble det kollektive erstatningsansvaret frafalt: Bestemmelsene som ville ha slått praktisk talt alle NS-medlemmer konkurs, ble omgjort alt tidlig på høsten 1945. Til sammen ble det i inndragning av uberettiget fortjeneste og erstatning for påført skade likevel trukket inn nesten nøyaktig det beløpet som Finansdepartementet meget foreløpig hadde satt opp ved frigjøringen, og som den gang ble antatt å være mye for lavt - 280 millioner kroner.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:53 AM
http://www.nrk.no/img/533996.jpeg
http://www.nrk.no/nyheter/bakgrunn/5167198.html

Har vi mange igjen nå?

Dødsstraff
Ikke på noe saksområde gikk vekslingen fra rettsoppgjør nummer en til oppgjør nummer to så brått og fort som i spørsmålet om dødsstraff. Dødsstraffen endret utrolig hurtig sin status. Den ble innført i 1942, bekreftet i 1944 og igjen i 1945 med henvisning til "det absolutte forlangende i alle kretser av det norske folk". Hvis ikke loven fikk denne endringen, sa lovgiver, ville folk ved frigjøringen ta retten i egne hender og lynsje nazistene selv.

Imidlertid gikk det ikke lang tid før både Stortinget og opinionen svingte, og mest tydelig av alt: Domstolene vegret seg mot å ilegge dødsstraff. Opprinnelig planla riksadvokaten påstand om dødsstraff i noe over 200 saker. Antallet dampet i realiteten ned til rundt 140. Domstolene reduserte kraftig og tok påstanden til følge i halvparten av tilfellene, hvorav mindre enn halvdelen igjen faktisk ble gjennomført. Bruken av lovens strengeste straff ble betydelig dempet i rettssystemet.

På denne måten kan vi si at rettsoppgjøret i Norge hadde en sterkt følelsesmessig side.
Det skulle vise at norske myndigheter gikk sterkt ut. Men i praksis ble det hurtig mildnet. Følelser er en viktig forutsetning for de oppgjør som settes i gang mot slagne fiender - følelser av hevn, hat - gjengjeldelsens vrede logikk. Men følelser varer sjelden, i alle fall når de får utløp. Det tok ikke lang tid etter at man hadde begynt å henrette, før flere og flere i engstelse spurte seg: Har vi mange igjen nå?

En symbolsk prosess
Et rettsoppgjør av den karakter vi opplevde i Norge etter 1945, er en dyptgripende symbolsk prosess. Titusener av nordmenn ble dømt og straffet, noen av dem bare fordi de hadde vært passive medlemmer av det politiske partiet Nasjonal Samling, som var fullt lovlig da landet ble okkupert i april 1940. Det var omfattende enighet om at her måtte det gås drastisk til verks. Kravet var at det måtte gripes dypt og straffes hardt.


Vi må se beveggrunnen for dette som et behov for å markere en overgang med særlig tydelighet.
Gårsdagens makthavere må ryddes unna gjennom et sceneskifte av rituell karakter.
De fleste norske politikere mente i 1945 at rettsoppgjøret var nødvendig alene av den grunn.

Det er som om skiftet på toppen i slike situasjoner videre krever en bekreftelse av symbolsk art: Det tidligere regimets basis må fjernes ved at man nøytraliserer de mennesker og partier som har støttet det. Denne nøytraliseringen har utvilsomt et generelt innhold av gjengjeldelse, hevn - selv om enkelte rettsoppgjør også er preget av den motsatte tanken, at demokratiets talsmenn bør avstå fra gjengjeldelse.
Lovens bokstav

Den "gamle" forræderiparagrafen, som gjaldt i 1940:

"Med hefte i minst 3 år eller med fengsel fra 3 år inntil på livstid straffes den som rettsstridig bærer våpen mot Norge, eller som under en krig hvori Norge deltar, eller med sådan krig for øye yder fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller nogen med Norge forbunden stats stridsevne" (Straffelovens § 86 av 1902).


Alt i alt må vi se slike oppgjør som uttrykk for at et samfunn tvinges til å markere en overgang, en passasje fra fortid til fremtid, der det gjelder å komme forbi fortiden og fortidens representanter på en ekstraordinært tydelig måte. Normalt lever jo fortiden og nåtiden side ved side i et samfunn. Ulike generasjoner og grupper går opp i ett. I 1945 var situasjonen en annen. Fortiden måtte distanseres. Quisling måtte legges død, som historikeren Jens Arup Seip sa det.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret

Slå ring om Norge
Sunday, March 12th, 2006, 04:55 AM
http://www.godoy.no/weber/2verdskrigweb/karolinev/bilder/Akershus%20festning.jpg

Et rettferdig oppgjør?

Var da rettsoppgjøret en rettferdig prosess? Det kommer selvfølgelig an på hvilken målestokk man bruker. Hensynet til rettssikkerhet for den enkelte og rettferdighet gjennom likebehandling veide tungt. I de aller fleste sakene følte aktørene seg bundet av tidligere vedtak, etter hvert oftere enn de egentlig ønsket.


Uansett fremstår oppgjøret vel for de fleste av oss i dag som strengt, selv om det ble mildnet over tid. Fem tusen mennesker arbeidet på det meste med å føre de 50 000 dømte gjennom straffesystemet med all dets kval og pine. Mange hjerteskjærende enkelthistorier stiger opp fra kildene. Men de som drev prosessen, gjorde det ut fra høyverdige motiver, egentlig hadde de et dobbelt motiv: gjengjeldelse og forebygging. Begge gikk på fremtiden.

Man måtte forebygge fremtidige situasjoner av politisk svik - i rene ord: at kommunistene gjorde felles sak med en angripende Sovjet-armé i tilfelle den kalde krigen skulle bli alvor for Norges vedkommende. Et flertall på Stortinget fryktet virkelig dette, og for noen var det selve hovedsaken ved oppgjøret å innskjerpe borgernes lydighetsplikt mot staten i en krisesituasjon. I 1950 ble beredskapslovene vedtatt av Stortinget. De ble utformet i nøye samsvar med erfaringene fra rettsoppgjøret, og gir punkt for punkt oppskriften på hvordan det massive sviket fra 1940-45 skulle unngås neste gang.

Andre begrunnet det strenge oppgjøret med hensynet til samholdet i samfunnet. De fremholdt at den bitre splittelsen i folket mellom NS-mindretallet og majoriteten bare kunne overkommes ved at NS-medlemmene ble reintegrert - tatt opp igjen - i samfunnet. Men det forutsatte at de sonet sin skyld. Uten slik soning ville flertallet aldri ta dem opp blant seg, men uformelt dømme dem til en pariatilværelse på livstid.

http://www.levendehistorie.no/index.php/news/artikler__1/oppgj_ret_som_rystet_norge

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgjøret